Universer

Psychology

Overthinking

overthinking

Just thinkinn

Bare tenker

💭

Who Else Gets Anxious When Overthinking Any Scenario?

Hvem andre blir engstelige når de overtenker noen scenarioer?

🧠 Me: I should stop overthinking..
🧠 Also me: But what if overthinking is how I survive?* 🙃

🧠 Meg: Jeg burde slutte å overtenke..
🧠 Også meg: Men hva om overtenking er hvordan jeg overlever?* 🙃

No point. Or maybe too many points. Too many words just trapped. I keep coming back to the phrase "If a tree falls in the forest and no one is around to hear it, does it make a sound?". If there are many thoughts but never verbalized, where do the thoughts go? [Into the soma. Through the soma]

Wonderings

Ingen poeng. Eller kanskje for mange poeng. For mange ord bare fanget. Jeg kommer stadig tilbake til setningen "Hvis et tre faller i skogen og ingen er rundt for å høre det, lager det da en lyd?". Hvis det er mange tanker, men aldri verbalisert, hvor går tankene? [Inn i soma. Gjennom soma]

Undringer

Have you ever noticed how, while the sun is still up, you feel like you can do anything?
Everything seems possible, and hope feels within reach.
But when night falls, and the moon replaces the sun, everything changes.
Loneliness starts to speak, dark thoughts begin to grow, and suddenly every problem feels heavier than it did before.
It’s strange how the night can make us feel so lost.
But maybe it’s not because we are weak—maybe it’s because silence gives our hidden emotions a chance to be heard.
And just like every night eventually gives way to morning, this feeling too shall pass.

Some battles are invisible, they happen quietly, when the world is asleep and your mind is wide awake.

Har du noen gang lagt merke til hvordan, mens solen fortsatt er oppe, føler du at du kan gjøre hva som helst?
Alt virker mulig, og håp føles innen rekkevidde.
Men når natten faller, og månen erstatter solen, endres alt.
Ensomhet begynner å tale, mørke tanker begynner å vokse, og plutselig føles hvert problem tyngre enn det gjorde før.
Det er merkelig hvordan natten kan få oss til å føle oss så fortapt.
Men kanskje er det ikke fordi vi er svake—kanskje er det fordi stillhet gir våre skjulte følelser en sjanse til å bli hørt.
Og akkurat som hver natt til slutt gir vei for morgen, vil også denne følelsen passere.

Noen kamper er usynlige, de skjer stille, når verden sover og sinnet ditt er våkent.

For those who overthink everything like me, you should play Sudoku works as magic and could listen to music while playing, perfect

For de som overtenker alt som meg, bør du spille Sudoku, det fungerer som magi og du kan høre på musikk mens du spiller, perfekt

Overtenking

I needed this today, you need this today, everyone needs this today!

Jeg trengte dette i dag, du trenger dette i dag, alle trenger dette i dag!

I mean....🤷🏻‍♀️😂

Jeg mener....🤷🏻‍♀️😂

🤐🥴😮‍💨

The emptiness in my life made the sounds in my head louder, as much as i try to suppress them and direct my overthinking into something productive, the sad thoughts can be overwhelming, demotivating me, i even shed tears, I know that it means I'm a human being, but it's just harsh reality when you're on your own...

Sometimes i wonder if my lofe could've been better if I went back in time to change one thing, but I would lose a lot of things that I have now, yet again I think, perhaps I would be happier, or be more sadder...

I just need to keep my head up, move forward, hopefully life will open up a path or something where things ease up a bit, and it wouldn't be much empty ~

I wish no one would feel what I feel, find friends that value you, and appreciate them, don't chase after the wrong ones, I know it's not easy to spot the fake from real, but you will find a way if you pay attention closely...

Overwhelmed lately...

Tomheten i livet mitt gjorde lydene i hodet mitt høyere, så mye som jeg prøver å undertrykke dem og rette overtenkningen min mot noe produktivt, kan de triste tankene være overveldende, demotivere meg, jeg gråter til og med, jeg vet at det betyr at jeg er et menneske, men det er bare hard virkelighet når du er alene...

Noen ganger lurer jeg på om livet mitt kunne vært bedre hvis jeg kunne gått tilbake i tid for å endre én ting, men jeg ville mistet mange ting jeg har nå, likevel tenker jeg, kanskje ville jeg vært lykkeligere, eller mer trist...

Jeg må bare holde hodet oppe, gå videre, forhåpentligvis vil livet åpne opp en vei eller noe der tingene letter litt, og det ville ikke vært så mye tomt ~

Jeg ønsker at ingen skulle føle det jeg føler, finn venner som verdsetter deg, og sett pris på dem, ikke jag etter de gale, jeg vet det ikke er lett å skille det ekte fra det falske, men du vil finne en vei hvis du er oppmerksom...

Overveldet i det siste...

🦋Who am I? Good Question.. You decide I wouldn't my suggestions... How do I find the right direction... Who am I?🦋

Question Question Is The Name

🦋Hvem er jeg? Godt spørsmål.. Du bestemmer, jeg ville ikke mine forslag... Hvordan finner jeg riktig retning... Hvem er jeg?🦋

Spørsmål Spørsmål Er Navnet

Anyone felt like this as well randomly?

Har noen følt det slik tilfeldig også?

😭

Jeg beklager at jeg er en overtenker 😭

Deep within a jungle lay a path.

It wasn't a long path. In fact, compared to the endless wilderness surrounding it, it was surprisingly short. Yet few people walked it willingly.

The path was narrow, overgrown with thorns and vines. Every step demanded something from those who walked it. Some sections required painful honesty. Others forced people to face old regrets, buried shame, unresolved trauma, difficult conversations, grief, guilt, or the people they had hurt and missed. It was not a path of distance, but of emotion.

At the end of the path stood something precious.

For some, it was peace.

For others, forgiveness.

For many, it was family.

The people waiting there could not walk the path for them. They could only wait and hope.

Most travellers entered the jungle knowing the path was there.

But not everyone chose to walk it the same way.

One man saw the path and sprinted.

He hated the pain, hated the uncertainty, hated feeling vulnerable. He wanted it over with. He attacked every obstacle with desperation and force, charging through thorn bushes, smashing through vines, refusing to rest.

He became obsessed with reaching the end.

The faster he ran, the more the jungle fought back.

By the time he reached his family, he had arrived quickly, but at a cost. His body was covered in cuts. His clothes were torn. He was exhausted, malnourished and barely standing.

He had faced his struggles, but he had never truly processed them. He had battled them.

Won, perhaps.

But not learned from them.

Another man looked at the same path and turned away.

"Not today," he said.

The jungle beyond seemed easier.

There were places to sit, people to drink with, distractions everywhere. There was always another party, another excuse, another way to avoid thinking about what waited on that path.

Days became months.

Months became years.

The jungle slowly became home.

The man built himself a camp amongst the trees. Whenever the path came to mind, he drowned the thought with noise, entertainment, habits and comforts.

Over time he stopped noticing how lost he had become.

The jungle wasn't hurting him all at once.

It was taking pieces of him slowly.

His health.

His time.

His purpose.

His confidence.

Eventually he looked into a stream and barely recognised the man staring back.

His hair was grey.

His body tired.

His spirit worn down.

The path was still there.

Exactly where it had always been.

Only now he had less strength to walk it.

When he finally reached the end, many years later, his family was still there.

But time had moved on.

The children he remembered were now adults.

Moments had been missed.

Memories never made.

The path had never been long.

Only delayed.

Then there was a third man.

When he saw the path, he accepted what it was.

He knew it would hurt.

He knew there would be tears, difficult conversations, setbacks and days when he wanted to quit.

So he began walking.

Not running.

Not hiding.

Walking.

When the thorns cut him, he learned from them.

When he grew tired, he rested.

When the sun broke through the trees, he stopped to appreciate it.

He laughed when he could.

Cried when he needed to.

Asked for help when he was struggling.

And each challenge made him stronger.

Not because the path became easier.

But because he became more capable.

The jungle was still difficult.

The emotions were still real.

The conversations were still uncomfortable.

Yet every step built resilience instead of taking it away.

When he finally reached the end, he stood tall.

Strong.

Healthy.

Grounded.

Not because he had avoided suffering, but because he had faced it properly.

His family embraced him.

And although the path had wounded him along the way, it had also shaped him.

The truth is that every person eventually notices the path.

Some rush through it and arrive broken.

Some spend years hiding from it and become lost in the jungle.

Others accept the challenge, walk it with patience, and allow it to transform them.

The path is rarely as long as we fear.

But the longer we avoid it, the larger the jungle becomes.

And no matter how far we wander, the path remains where it always was, waiting quietly for us to take the first step.

The Path (Story)

Dypt inne i en jungel lå en sti.

Det var ikke en lang sti. Faktisk, sammenlignet med den endeløse villmarken rundt, var den overraskende kort. Likevel var det få som gikk den frivillig.

Stien var smal, overgrodd med torner og vinranker. Hvert skritt krevde noe fra dem som gikk den. Noen seksjoner krevde smertefull ærlighet. Andre tvang folk til å konfrontere gamle anger, begravd skam, uløste traumer, vanskelige samtaler, sorg, skyld, eller menneskene de hadde skadet og savnet. Det var ikke en sti av avstand, men av følelser.

På slutten av stien sto noe verdifullt.

For noen var det fred.

For andre, tilgivelse.

For mange var det familie.

Folkene som ventet der kunne ikke gå stien for dem. De kunne bare vente og håpe.

De fleste reisende gikk inn i jungelen med vissheten om at stien var der.

Men ikke alle valgte å gå den på samme måte.

En mann så stien og sprintet.

Han hatet smerten, hatet usikkerheten, hatet å føle seg sårbar. Han ville ha det overstått. Han angrep hvert hinder med desperasjon og kraft, stormet gjennom tornbusker, knuste gjennom vinranker, nektet å hvile.

Han ble besatt av å nå slutten.

Jo raskere han løp, jo mer kjempet jungelen imot.

Da han endelig nådde familien sin, hadde han kommet raskt, men til en pris. Kroppen hans var dekket av kutt. Klærne hans var revet. Han var utmattet, underernært og knapt stående.

Han hadde konfrontert kampene sine, men han hadde aldri virkelig bearbeidet dem. Han hadde kjempet mot dem.

Vunnet, kanskje.

Men ikke lært av dem.

En annen mann så på den samme stien og snudde seg bort.

"Ikke i dag," sa han.

Jungelen utenfor virket lettere.

Det var steder å sitte, folk å drikke med, distraksjoner overalt. Det var alltid en annen fest, en annen unnskyldning, en annen måte å unngå å tenke på hva som ventet på den stien.

Dager ble til måneder.

Måneder ble til år.

Jungelen ble sakte hjem.

Mannen bygde seg en leir blant trærne. Hver gang stien kom til tankene, druknet han tanken i støy, underholdning, vaner og komfort.

Over tid sluttet han å legge merke til hvor fortapt han hadde blitt.

Jungelen skadet ham ikke alt på en gang.

Den tok biter av ham sakte.

Helsen hans.

Tiden hans.

Formålet hans.

Selvtilliten hans.

Til slutt så han inn i en bekk og gjenkjente knapt mannen som stirret tilbake.

Håret hans var grått.

Kroppen hans sliten.

Ånden hans nedbrutt.

Stien var fortsatt der.

Akkurat der den alltid hadde vært.

Bare nå hadde han mindre styrke til å gå den.

Da han endelig nådde slutten, mange år senere, var familien hans fortsatt der.

Men tiden hadde gått videre.

Barna han husket var nå voksne.

Øyeblikk hadde blitt tapt.

Minner ble aldri laget.

Stien hadde aldri vært lang.

Bare forsinket.

Så var det en tredje mann.

Da han så stien, aksepterte han hva den var.

Han visste at det ville gjøre vondt.

Han visste at det ville bli tårer, vanskelige samtaler, tilbakeslag og dager da han ville gi opp.

Så han begynte å gå.

Ikke løpe.

Ikke skjule seg.

Gå.

Når tornene kuttet ham, lærte han av dem.

Når han ble sliten, hvilte han.

Når solen brøt gjennom trærne, stoppet han for å sette pris på det.

Han lo når han kunne.

Gråt når han måtte.

Ba om hjelp når han slet.

Og hver utfordring gjorde ham sterkere.

Ikke fordi stien ble lettere.

Men fordi han ble mer kapabel.

Jungelen var fortsatt vanskelig.

Følelsene var fortsatt ekte.

Samtalene var fortsatt ubehagelige.

Likevel bygde hvert skritt motstandskraft i stedet for å ta den bort.

Da han endelig nådde slutten, sto han stolt.

Sterk.

Sunn.

Forankret.

Ikke fordi

Stien (Historie)

Yeah so looks like sleeping, sudoku, whatever, are so temporary, you cannot stop overthink, it cannot let you sit down no doing anything about it, or you can just sit down waiting for it, oh godi hate it

Ja, så ser det ut som søvn, sudoku, hva som helst, er så midlertidig, du kan ikke stoppe overtenkingen, den lar deg ikke sette deg ned uten å gjøre noe med det, eller du kan bare sette deg ned og vente på det, åh, jeg hater det

I mean at random point of the day "Imagine one day you're getting DMs because suddenly you've become very well known amd famous for the things you create"...

Then I'd say "it will hard to know who is real and who isn't, I wish I could make connections before any of that happens, and if it happens, then I guess I'll set boundaries or something" and then I tell myself "you know what, let's not think, let's just focus on present, future is unknown, and what I do now will shape my future, keep doing what i do"

Yet still, that thought always come and go...

One of these thoughts that always go around in my head, constantly popping up...

Jeg mener på et tilfeldig tidspunkt av dagen "Tenk deg en dag at du får DMer fordi du plutselig har blitt veldig kjent og berømt for det du lager"...

Så ville jeg sagt "det vil være vanskelig å vite hvem som er ekte og hvem som ikke er det, jeg skulle ønske jeg kunne knytte forbindelser før noe av dette skjer, og hvis det skjer, så antar jeg at jeg vil sette grenser eller noe" og så sier jeg til meg selv "vet du hva, la oss ikke tenke, la oss bare fokusere på nåtiden, fremtiden er ukjent, og det jeg gjør nå vil forme min fremtid, fortsett å gjøre det jeg gjør"

Likevel kommer den tanken alltid og går...

En av disse tankene som alltid surrer rundt i hodet mitt, som stadig dukker opp...

I'm tired in a way sleep can't fix.
My body rests, but my mind never does.
Too many thoughts,too many memories,too many silent battles happening all at once.
People think I'm distant, but honestly........
I'm just mentally exhausted from carrying everything alone.

I'm Tired

Jeg er sliten på en måte søvn ikke kan fikse.
Kroppen min hviler, men tankene mine gjør det aldri.
For mange tanker, for mange minner, for mange stille kamper som skjer samtidig.
Folk tror jeg er fjern, men ærlig talt........
Jeg er bare mentalt utmattet av å bære alt alene.

Jeg er sliten

At times I feel like my overthinking can be a double edge sword.

Blessing or curse at times

Til tider føler jeg at min overtenking kan være et tveegget sverd.

Velsignelse eller forbannelse til tider

ᵈᵒⁿ'ᵗ ᵉᵛᵉʳ ᶠᵒʳᵍᵉᵗ ʸᵒᵘʳ ʰᵉᵃᵈᵖʰᵒⁿᵉˢ

Ikke glem hodetelefonene dine

Overthinking at its finest

Overtenking på sitt beste

We all have secret haven where we step the compulsive rumination and the anxiety. When your body will begin to realize oxytocin and you'll feel at peace and make you feel extraordinary.
And you will enjoy it because that feeling is on its way to extinction like all good things

Vi har alle en hemmelig havn hvor vi trår inn i den tvangsmessige grublingen og angsten. Når kroppen din begynner å frigjøre oksytocin, vil du føle deg i fred og det vil få deg til å føle deg ekstraordinær.
Og du vil nyte det fordi den følelsen er på vei mot utryddelse, som alle gode ting.

Mine - was I right about selecting my career in Pcm ? In class 10

What is the dumbest thing you overthink about?

Min - var jeg riktig i å velge karrieren min innen Pcm? I klasse 10

Hva er den dummeste tingen du overtenker om?

People say it's overthinking but i say we predict future more easily

Folk sier det er overtenking, men jeg sier vi forutsier fremtiden lettere

Sometimes you need to stop thinking and to learn to get out of your head and just let go

Noen ganger må du slutte å tenke og lære å komme deg ut av hodet ditt og bare gi slipp

Even writing this post took a lot of thinking 😭

Tell me how to stop overthinking

Selv det å skrive dette innlegget tok mye tenking 😭

Fortell meg hvordan jeg kan slutte å overtenke

What are some advices you have received on overthinking? What works and what doesn't?

Let us Roast and destroy some mainstream advises on overthinking.

Hva er noen råd du har fått om overtenking? Hva fungerer og hva fungerer ikke?

La oss riste og ødelegge noen mainstream råd om overtenking.

Nobody is coming to save you, no friend or family is coming to save you from your overthinking
Don't think more more cause it will keep you low only and you can't do anything about it
I know it's sounds harsh, but we need to accept it

Control yourself

Ingen kommer for å redde deg, ingen venner eller familie kommer for å redde deg fra overtenkingen din
Ikke tenk mer, for det vil bare holde deg nede, og du kan ikke gjøre noe med det
Jeg vet det høres hardt ut, men vi må akseptere det

Kontroller deg selv

I'm thinking about cutting my dread locs off

Locs

Jeg vurderer å klippe av dread locsene mine

😴😴

Positively overthinking

Positivt overtenking

When you got so much on your mind like: "LET ME SLEEP!!! LEAVE ME ALONE!!"

Can't sleep

Når du har så mye på hjertet som: "LA MEG SOVE!!! LA MEG VÆRE I FRED!!"

Kan ikke sove

I think too much and still act like someone who didn’t think at all 🙌

Jeg tenker for mye og oppfører meg fortsatt som noen som ikke tenkte i det hele tatt 🙌

memes

"Are you mad at me?" - me, everyday to every person I interact with 😅🙃

"Er du sint på meg?" - meg, hver dag til hver person jeg interagerer med 😅🙃

What if the person who could've made you the happiest in the world, who could've made you feel the luckiest everytime you woke up with them every morning, is someone whose profile you already swiped on?

You didn't like something on their profile.

They didn't have enough good photos.

They said "hi", but you ignored the message.

You swiped their profile away and, consequently, swiped away the beautiful love story, the lifetime of laughter and tears, and the chance to grow old with the love of your life.

...

Just wondering if I'm the only one who thinks about this. 🤣

What if you already came across your soulmate...

Hva om personen som kunne gjort deg den lykkeligste i verden, som kunne fått deg til å føle deg den heldigste hver gang du våknet opp med dem hver morgen, er noen hvis profil du allerede har sveipet på?

Du likte ikke noe på profilen deres.

De hadde ikke nok gode bilder.

De sa "hei", men du ignorerte meldingen.

Du sveipet profilen deres bort og, som en konsekvens, sveipet bort den vakre kjærlighetshistorien, et liv med latter og tårer, og sjansen til å bli gammel med kjærligheten i livet ditt.

...

Bare lurer på om jeg er den eneste som tenker på dette. 🤣

Hva om du allerede har kommet over sjelvennen din...

Et Boo-fellesskap for å møte andre Overthinking-entusiaster.

Overthinking Fellesskap

Bare tenker

💭

Hvem andre blir engstelige når de overtenker noen scenarioer?

🧠 Meg: Jeg burde slutte å overtenke.. 🧠 Også meg: Men hva om overtenking er hvordan jeg overlever?* 🙃

Undringer

Noen kamper er usynlige, de skjer stille, når verden sover og sinnet ditt er våkent.

Kanskje jeg overtenker

Jeg har et spørsmål

Gjør mitt beste..

Urokkelig

Min øyetatovering 👁️

🐒